Artistar

Tuna Laguna

Fra golde landskap i Lofoten og Vesterålen kommer det Trondheimsbaserte seksmannsorkesteret Tuna Laguna. Med to gitarer, bass, trommer, tangenter og et arsenal av knotter og duppeditter plasserer bandet seg i utvidet rocketerreng samtidig som det fylles på med gromme effekter. Resultatet er en suggererende rytmisk grunnstruktur med fengslende arrangementer og fyldige klangbilder. Musikken veksler fra det helt skjøre og lavmælte til massive støypartier bundet sammen av fortrollende melodier og drivende groove, noe som gir uttrykket en sterk fysisk dimensjon og høy grad av kurativ kraft. På sin musikalske ferd tar bandet med seg gode ting fra prog-og krautrocken på 70- tallet, stikker en snartur innom Chicago på 90-tallet, tar strekkøvelser på kontoret til Warp, for så å fortsette turen.

Elias Jung & The Resounding Rust

Elias Jung er psevdonymet til låtskriver, vokalist og gitarist Stian Grønbech, fra Lofoten. I 2004 startet Elias Jung bandsamarbeidet med Alf Martin Eriksen, Guro Kristin Gjøsdal og John Lupton. I 2005 gav bandet ut Elias Jung EP (Guano Rec), innspilt i studioet Athletic Sound, og produsert av Kai Andersen. Utgivelsen fikk positiv oppmerksomhet og en del solide anmeldelser, og førte blant annet til at bandet ble valgt ut til by:Larm 2006.  I 2006 startet også innspillingen av den første fullengderen. Våren 2007 slapp de, for første gang under navnet Elias Jung and the Resounding Rust, albumet Interstate, produsert av Håkon J. Aaltvedt, også kjent som låtskriver og gitarist i Tuna Laguna. Albumet fikk nasjonal oppmerksomhet og solide kritikker fra norsk musikkpresse. Etter arbeidet rundt plateslippet tok bandet en pause, og Elias Jung har gjort sporadiske opptredener rundt om i landet.

Elias Jung henter i låtskrivingen inspirasjon fra blant annet amerikansk songwritertradisjon, fra syttitallets Leonard Cohen til dagens Wilco. I uttrykket som sjangermessig henter elementer fra alternativ country og indierock, blandes Elias Jungs låter sammen med et elektrisk Resounding Rust, fra vakker og dempet rock til drivende og støyende americana.

Dunderhonning

«Vi er jo norske. Hvorfor skulle vi da synge på engelsk?»  sa Dunderhonning i et intervju med Dagsavisen i 2007. En «rock på norsk»-bølge, som stadig ble hypet av pressen, virket totalt irrelevant for dem. Det var da vel aldri snakk om noen «bølge» rundt Lillebjørn Nilsen og resten av Gitarkameratene, eller om alle pønkebanda i miljøet rundt Uffa og Blitz på 80-tallet? At morsmålet skulle bli sett på som en salgsstrategi, altså. Noe så absurd! La oss snakke om musikken i stedet.

«Hardtslående og fengende, melodiøst og drømmende» er ord som har gått igjen i anmeldelsene av Dunderhonnings siste utgivelse, «Sakte ut av fokus», som har en fot godt planta i post-punk og en annen snublende i landskapet mellom pop og shoegaze. Det har skjedd en hel del siden innspillinga av Dunderhonnings debutskive «Ka du vente på?» – der den var spilt inn på to dager i et skittent studio, og er en renspikka lo-fi-utgivelse, har «Sakte ut av fokus» beholdt de energiske elementene, men er preget av et band som har tatt seg god tid til å finpusse låtene til sitt ytterste potensiale.

Begge skivene ble mottatt med gode anmeldelser, «Ka du vente på?» ble nevnt som en viktig hendelse innen «rock på norsk» av Dagsavisen, og «Sakte ut av fokus» fikk femmere både av førstnevnte og Aftenposten. I perioden mot utgivelsen av «Sakte ut av fokus» spilte Dunderhonning på by:Larm, der de ble nevnt av det britiske musikkmagasinet MoJo som «immensely watchable» og by:Larms egne anmeldere mente Dunderhonning godt kunne bli «the next big hype from the north».


Post a Comment

Your email is never published nor shared. Required fields are marked *

*
*

You may use these HTML tags and attributes <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>