Guano

Vi så Sivert Høyem på TV her om dagen. Han vant en spellemannspris og måtte opp på en scene sammen med Cato Salsa og hatten til Cato Salsa for å si takk. Og dermed kom vi til å tenke på den siste plata til Sivert Høyem. Mark Twain skal ha sagt om Richard Wagners musikk at den er bedre enn den høres ut. Musikken på Moon Landing er tvert imot verre enn den høres ut. To spørsmål melder seg: hvorfor har Sivert Høyem laget et så ekstremt middelmådig album, og hvorfor får han likevel gode kritikker?

La det være klart: vi liker Sivert Høyem. Vi liker Madrugada. Sivert Høyem er fra Vesterålen, en region som med jevne mellomrom søker om å få lov til å kalle seg Lofoten. Sivert er dermed på sett og vis også fra Lofoten, som oss. Han er en profet i eget land som vi er stolte av. Det er klart, han har flyttet fra Liliput og bor nå i kjempenes land, kjendisenes land, blant nikkere og skulderklappere. Nord-Norge er for lite. Humor og gudstru er ikke nok i seg selv.

Men vi liker altså ikke Moon Landing. Etter Madrugada kunne Sivert sette en ny kurs. Ladies and Gentlemen of the Opposition (2004) og Exiles (2006) er flotte album, deilig ujevne, med vindskeive låter og masse friksjon. Alt er litt på skakke, litt Neil Young i innstilling, rustent og skrått, men med sjel, sjel, masse sjel. Moon Landing derimot er mye flatere, striglet, mer kalkulerende rettet mot et større publikum. Rett nok har presset vært annerledes. Det er lettere å gi ut plater som et tillegg til noe større, presentere det som overskuddsmateriale, bare noe ekstragreier som var artig å jobbe med. Men da Sivert Høyem var alt som stod igjen, sviktet motet. I forhold til tidligere arbeider er Moon Landing som å lese Tore Renberg sammenliknet med James Lee Burke. Vi føler oss lurt.

Flokkdyrene hyller Moon Landing, det dårligste Sivert Høyem noen gang har satt navnet sitt på. Finn et nytt band, kutt ut de idiotiske hattene, omgå færre kjendiser og flytt fra Oslo. Vi mener det godt, Sivert.